Hvem er Fattigfransen?

Velkommen til min blogg, Fattigfransen !

Fattigfransen ble startet i 2014 og var opprinnelig en økonomiblogg skrevet av en ung ambisiøs 22 åring. Fattigfransen har i det siste gått over til å bli mitt personlig lille forum. Jeg skriver mye om min egen privatøkonomi, men jeg har i det siste fått sansen for å skrive om andre temaer.

Når jeg startet fattigfransen i 2014 satt jeg meg ett mål om å pensjonere meg som 30 åring. Jeg har fortalt det til alle jeg kjenner å bruker hver mulighet jeg får til å fortelle om målet mitt. De fleste ler eller kommer med ett ironisk “lykke til”.

Som ny leser ser du kanskje for deg en ung bortskjemt sossegutt som ble født med en gullskje i munnen. Men dette kunne ikke vært lengre fra sannheten. Jeg har som nordmenn flest vært så heldig å få vokse opp med foreldre som hadde en stabil middelklasse økonomi. Når det er sagt var økonomien en av de få aspektene som var stabilt. Jeg hadde ikke en lett barndom. Dette er meg.
fattigfransen

På mellomtrinnet og ungdomsskolen var jeg godt likt. Likt av alle. Jeg hadde få uvenner og ett par virkelig gode venner, men tiltross for dette gruet jeg meg hver dag til å gå til skolen. Det var årevis hvor jeg gruet meg til å dra på skolen og for å komme hjem på ettermiddagen å få høre spørsmålet. “Hvordan har dagen ditt vært?”. Min mor var ikke av den tålmodige typen og kunne vippes av pinnen om man ikke kom med et enkelt svar.

Ved en anledning fortalte jeg akkurat hvordan dagen hadde vært. Jeg fikk kjeft for at jeg ikke kunne fortelle noe positiv å fikk høre “Det kan da umulig være så ille. Du må da se noe positivt” i en svært skarp og dømmende tone. Det var ganger hvor jeg kom hjem og sto på kjøkkenet å lagde mat hvor jeg kom med ett lite sukk og fikk ofte tilsnakk fra min mor om at jeg skulle slutte å sukke. Etter en stund begynte jeg bare å late som at alt var greit. Noe som sikkert bare gjorde ting verre.

Jeg var deprimert i årevis. Jeg var innesluttet, svært usosial(men fortsatt godt likt), slet til til tider med angst. Alle små gjøremål i løpet av dagen var tenkt gjennom til den minste lille detalj. Jeg gikk gjennom enkle gjøremål titalls av ganger i hodet mitt. Hver gang med forskjellige perspektiver for å prøve å finne den beste minst invasive og anonyme måten målet kunne nås på. Jeg var en kontrollfrik som gjorde alt jeg kunne for å prøve å kontrollere omgivelsene rundt meg. Noe som utvilsomt skapte mye unødvendig stress.

Etter ungdomsskolen startet jeg på musikklinja på videregående. Piano var mitt instrument. Jeg var offisielt blitt en klisje. En ulykkelig pianist med mentale helseproblemer. Jeg tilbringte alle friminutt inne på øvingsrommene i fløya vår. Det var to grunner til dette. For det første elsket jeg virkelig å spille piano. For det andre var tanken på å være sosial noe som virkelig ikke appellerte til meg.

Jeg tror jeg var godt likt av de fleste på videregående. Det var få som virkelig kjente meg. Men jeg følte meg fortsatt inkludert og døren sto alltid åpen om jeg hadde behov for å være sosial. Jeg følte jeg hadde evnen til å være sosial. Men jeg hadde bare ikke lyst. Jeg brukte å tilbringe ettermiddagene mine i øvingsfløya og på grunn av trivselen hjemme tok jeg som oftest siste buss hjem eller fant andre måter å komme meg hjem på senere på ettermiddagen.

Rett etter videregående bar det videre til konservatoriet i tromsø(høyere musikkutdanning). Jeg jobbet knallhardt, men var svært usosial og tilbringte mesteparten av tiden på øvingsrommene ved flygelet. Ved siden av studiene jobbet jeg godt over 100% og hadde som ett produkt av dette ikke noe sosialt liv utenfor konservatoriet. På konservatoriet var jeg svært stille og ble nok sett på som litt negativ. I jobben min som skiftleder på den andre siden var jeg godt likt av absolutt alle. Jeg ga alltid inntrykk av å være glad. Snakket med alle og stilte alltid opp om noen spurte om hjelp eller trengte noen til å dekke et skift. Det var ikke alltid jeg var glad, men etter mange år med øving hadde jeg mestret kunsten å late som.

Etter 2 år på konservatoriet med knall hard jobbing både i pianofaget og i min jobb var jeg lei. Jeg sluttet. Når jeg tenkte på alt arbeidet som jeg måtte legge i musikk for å kunne lykkes så ble jeg deprimert. I tillegg begynte jeg å slite med psoriasis på fingrene og det å spille piano flere timer om dagen begynte å bli smertefullt. Etter mye om og men tok jeg et valg. Med tanke på usikkerhet rundt suksessen jeg hadde evne til å oppnå som pianist og psoriasisen som bare ble verre og verre bestemte jeg meg for å droppe ut etter jeg var ferdig med andre året.

Jeg flyttet tilbake til hjemplassen min. Fant meg jobb på bensinstasjon og jobbet der i 2 år. Etter de årene var jeg blitt anbefalt til statoils talent program og fikk være fungerende daglig leder når sjefen min ble syk.

I begynnelsen av andre året mitt på Statoil forelsket jeg meg. Jeg fant kjærligheten. Den flotteste jenta jeg hadde møtt begynte å jobbe med meg å jeg falt pladask. La oss kalle henne Viktoria. Jeg brukte vær mulighet jeg fikk til å være ekstra grei. Viktoria var svensk å hadde akkurat flyttet fra Svergie. Hun var en av de snilleste personen jeg hadde møtt. Hun var omtenksom, omsorgsfull, søt og hadde enn kropp som var til å dø for. Jeg tok hver mulighet jeg fikk til å være ekstra snill mot henne. Jeg hjalp henne å flytte å når hun måtte tilbake til Sverige for å avlegge en prøve for å avslutte sin skolegang var jeg rask med å tilby å kjøre henne. En måned seinere skulle en av mine beste barndomsvenner gifte seg. På bryllupsfesten ble jeg mer og mer reservert utover kvelden. Jeg satt å snapchatet med Viktoria. En av mine bestevenner hadde giftet seg men den eneste jeg klarte å tenkte på var Viktoria.

Etter en stund begynte jeg å Viktoria å tilbringe mer og mer tid sammen. Vi ble etter vært kjærester og på det tidspunktet bodde jeg omtrent hos henne så vi flyttet inn sammen. Å legge meg i sengen ved siden av Viktoria etter en lang dag og bare få lov å holde rundt henne gjorde meg lykkeligere en jeg noensinne hadde vært. Jeg var lykkelig. For første gang i mitt liv følte jeg meg lykkelig. Jeg hadde funnet en jeg kunne fortelle hva som helst til. Jeg kunne le og gråte. Og ble aldri dømt. Jeg våknet vær morgen like glad for at en så flott jente ville være sammen med meg.

Etter et par måneder var det ett par ting som endret seg. Jeg begynte å føle at jeg ikke hadde nok å tilby. Å begynte å bekymre meg for fremtiden. Jeg syntes Viktoria fortjente noe bedre. Hun var i sin kjerne en svært eventyrlysten jente. Og det å reise å se verden var noe hun ønsket og det var også noe jeg hadde ønsket lenge. Jeg tenkte det var på tide å slutte på Statoil for å finne alternative måter å tjene penger på.

Jeg hadde virkelig en jente som brydde seg om meg. Og det viste jeg. Så jeg begynte å tilbringe mer og mer tid med å jobbe på prosjekter som jeg mente kunne ha stort potensial for at jeg skulle kunne bygge den fremtiden med henne som jeg syntes hun fortjente. Jeg startet fattigfransen. Startet en engelsk piano blogg. Lærte meg om affiliate marketing. Jeg begynte å lære meg objekt orientert programmering. Og startet å lære meg å trade aksjer. Jeg fikk testet vannet.

Jeg var som i det meste jeg gjør ekstremt obsessiv og satt utallige netter oppe å lærte alt jeg kunne om aksjetrading og programmering. Jeg jobbet knall hardt for en svært lav lønn. Men jeg viste at det var noe som kom til å lønne seg økonomisk i lengden så jeg var villig til å ta en liten risk.

I mellomtiden var det ett par ting som jeg slet med når det kom til Viktoria. Hun viste at jeg var glad i henne. Men hun ante ikke at jeg virkelig med hånden på hjertet elsket henne. Hun sa det først til meg dagen før hun skulle reise bort på jentetur med bestevenninen. Jeg frøs opp. Jeg var ekstatisk inni meg over at hun elsket meg. Men å si til en person at jeg elsket dem var ikke noe jeg hadde gjort før. Å virkelig elske ett annet menneske var ikke noe jeg hadde opplevd tidligere. Noensinne. Barndommen min tok meg igjen og det var ting jeg ønsket å si som jeg bare ikke kunne finne mot til å fortelle.

I ukene Viktoria var bortreist var jeg redd. Jeg var redd for at jeg hadde mistet min mulighet. Jeg tenkte mye på henne og brukte mye av tiden som hun var borte på å skrive ferdig ett piano stykke som var til henne. Planen var å gi pianostykket til henne ved en spesiell anledning. Når Viktoria kom tilbake. Sprang jeg ned å møtte henne i døra. Jeg var redd og var rask med å gi henne en klem. Jeg fryktet at dette var siste gangen jeg skulle få være med henne.

Etter 10 måneder sammen fortalte jeg henne tilslutt hva jeg følte. Jeg skrev et kort, ga henne blomster å fortalte akkurat hva jeg hadde følt så lenge og hvor lei meg jeg var for at jeg ikke hadde hatt mot til å fortelle det før. Jeg følte meg lettet over at hun endelig viste hva jeg følte.

Ett par måneder senere slo Viktoria opp med meg. Usikkerheten Viktoria hadde følt så lenge angående mine følelser for henne hadde begynt å slipe bort bunnen i forholdet. Det var mange uheldige hendelser i den perioden og jeg hadde i tillegg begynt å jobbe i en jobb hvor jeg bare jobbet natt og jeg sov dermed hele dagen som følge av dette. Jeg var blitt mer og mer usosial. Jeg hadde Viktoria. Alle andre var ikke så viktig for meg. Jeg jobbet knallhard med mine prosjekter i håp om en bedre fremtid for oss. Og satt sosial omgang med venner på vent. Vekten av alt dette kombinert gjorde at bunne falt ut. Jeg merket at svarene til Viktoria tilbake ikke hadde samme glød som før når jeg fortalte hvor viktig hun var for meg og at jeg elsket henne.

Dagen vi slo opp våknet jeg som vanlig ut på dagen. Jeg merket at Viktoria var lei seg og jeg skjønte at dagen som jeg hadde fryktet mest sannsynelig var her. Vi pratet sammen. Det var ingen krangling. Vi var ikke blitt uvenner. Men følelsen Viktoria hadde hatt for meg var begynt å fade bort. Etter en lengre samtale om oss dumpet hun meg.

Jeg gråt meg i søvn hver dag. Og ferdigheten jeg hadde opparbeidet gjennom barndommen med å fake følelser kom godt med. Jeg stengte meg inne, og når jeg møtte bekjente ute å de spurte hvordan det gikk sa jeg det gikk bra.

Jeg hadde det ikke bra. Smerten som jeg følte var større en jeg noen sinne hadde følt. Det var en smerte som var dypere en jeg hadde følt ved noen andre tap. Det var 100 ganger verre enn og miste ett familiemedlem til døden. Personen jeg trodde jeg skulle tilbringe livet mitt med og som jeg hadde gjort alt for var ute av mitt liv. Hun var i live. Men jeg kunne ikke lengre klemme henne, kysse henne, snakke med henne eller holde rundt henne. Savnet var og er enda enormt. Jeg taklet ikke bruddet så bra å prøvde å vinne henne tilbake. Dessverre hadde jeg ikke vett til å vente litt. I ett litt desperat siste forsøk ga jeg sangen til Viktoria. Sangen jeg hadde spart. Sangen jeg ville gi til henne ved en spesiell anledning. Jeg hadde ingenting å tape. Så jeg spilte den inn og viste den til henne. Jeg fortalte alt hun ikke viste om meg. Slik at alle kortene lå på bordet før hun tok en avsluttende avgjørelse.

Tiltross for smerten som jeg opplevde med å bli dumpet er jeg glad for at jeg fikk tilbringe 1 år med henne. Og jeg tror vi fant hverandre i ett ganske kritisk tidspunkt. Tror vi trengte hverandre like mye. Og å bli dumpet var nok desverre noe jeg trengte. Jeg trengte en skikkelig åpenbaring. Det var fint å få bekreftet følelsene jeg hadde for henne og at de var reelle. Følelser jeg ikke var sikker på at jeg hadde evne til å føle. Og det var herlig å få ting i perspektiv.

Dette var det viktigste jeg lærte…. Dype meningsfulle relasjoner er det mest verdifulle enn kan ha. Og tid er kostbart og er det eneste med reell verdi. Penger kan man alltids få tilbake, men tid med en som er viktig for deg kan glippe gjennom fingrene dine når tid som helst.

Som sagt startet Fattigfransen som en økonomiblogg. Og målet om å pensjonere seg tidlig står enda. Men bloggen har vokst til å bli så mye mer for meg. Fattigfransen har blitt plassen som jeg kan skrive ned hva jeg føler, tenker på, ønsker og drømmer om. Det er mange innlegg som jeg har skrevet som jeg ikke har postet tidligere som tar opp mange forskjellige temaer. Noen innlegg har jeg ikke postet fordi de var skrevet i affekt. Andre føltes bare litt for utsvevende. Eller for filosofiske. Mens noen innlegg føltes bare for privat.

Jeg ønsker gjerne å endre litt på dette. Jeg skal begynne å publisere alt jeg skriver. Selv om det er skrevet i affekt, eller jeg har tatt på meg filosofihatten vil jeg gjerne lufte tankene jeg har i det jeg skriver innlegget. Jeg skriver først og  fremst bloggen for min egen del, men setter utrolig pris på de som faktisk tar seg tid å sjekke innom bloggen min i ny og ned.

Så nå som du vet litt mer om meg, hvor jeg kommer fra og hva jeg ønsker å gjøre videre med fattigfransen.no er det kanskje litt mer interessant å følge bloggen :)

 

FacebookTwitterGoogle+Share

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>