Forbruker og Produsent dikotomien

Advertisement

Forbruker og produsent dikotomien. To grupper. To tilnærminger til livet. Ett klasseskille som blir mer og mer tydelig i Norge. To «grupper» som står i sterk kontrast til hverandre.

For meg handler det mer om filosofien bak. For min egen del, hvem ønsker jeg å være? Vil jeg være en som tar og tar eller vil jeg være en som alltid prøver å skape noe nytt som kanskje skaper verdi for andre.

 

Er klasseskillet greit?

Hvor går grensen for hva som er greit. Er det greit at noen tjener millioner, mens andre knapt tjener 100k i året? Jeg mener absolutt at klasseskille er greit. De som er rik, er gjerne rik av en grunn. De har jobbet hardt for å komme dit de er. Å si noe annet er en fornærmelse ut av en annen verden. Den dagen jeg kan si at jeg er rik, i økonomisk forstand, vil jeg ikke at noen skal si at jeg har hatt flaks. Det er en tanke som plager meg. Så det er kanskje litt av grunnen til at jeg skriver dette. Så folk ikke kan si at jeg har hatt flaks. Jeg har planlagt at jeg ønsker å bli økonomisk fri. Det er ikke noe som skjer med ett uhell. Jeg vil at folk skal forstå at ingenting er gratis. Men også at du får hva du sår. Om du ønsker å tilbringe hele dagen med folk som ikke har et snev av ambisjoner, som har en stakkarslig innstilling til livet med en slags offer mentalitet som gjør meg kvalm så er det helt greit for meg.

Jeg er lei av høre folk klage over all uflaksen de har. Alle har uflaks. En måned, ble bilen min tauet bort to ganger, begge ganger på grunn av vår rengjøring, samme uka var jeg innvolvert i ett uhell med en leiebil som kostet meg 10 000 kroner. Deretter samme uka ble sykkelen min stjålet. Jeg kjøpte en ny sykkel og dagen etter ble den stjålet. Dagen etter der igjen var jeg på treningsenteret, mens jeg var i dusjen var det noen som hadde stjålet joggeskoene mine. Totalt var dette uventede utgifter som summert ble lit over 30 000 kroner. Alle har uflaks. Men det handler om perspektiv. Er det noe jeg kunne gjort anderledes? Absolutt, mange av disse «uheldene» kunne nok vært unngått om jeg hadde vært litt mer oppmerksom.

Ting skjer, sannsynligheten for at en spesifikk uventet hendelse skal inntreffe er relativt liten. Men sannsynelighet for at EN uventet hendelse intreffer er ekstremt høy. «The high probability of improbable events»

 

Små ironisk.

Vær en suksess full produsent og du kan forbruke hva du vil uten noen betydelig personlig konsekvens. De fleste forbrukere lever i en slags kvikksand hvor jo mer de forbruker jo lengre ned i gjørma synker de. Siden det finnes færre med produsent mentalitet en forbruker mentalitet virker det for meg logisk at de som produsere uungåelig vil akkumulere mer velstand til å forbruke. Dette er ett prinsipp jeg tenker på neste hver eneste dag. Resurser som blir sett på som knappe vil alltid være av større verdi en ressurser som eksisterer i overflod. Generelt sett ønsker vi mennesker det vi ikke har. Det andre vil ha, og det er kanskje denne uendelig jakten på noe bedre og konkurransen blant andre folk som skaper den teknologiske fremdriften i samfunnet vårt.

Generelt sett verdsett vi mennesker det andre mennesker verdsetter. Å ha noe andre begjærer gir oss en form for kontroll. Det gir deg en slags «leverage» som du kan forme til resultatet du er etter. Jeg tenker på det ofte. Verdi i form av penger eller relasjoner har den verdien vi som en kollektiv gruppe tilegner de.

Ting er sjeldent svart å hvitt og jeg kan forestille meg at noe av det jeg skriver her vil kunne fyre opp under enkelte personer. Men en del av grunnen til at jeg valgte å skrive dette innlegget er at jeg synes det er greit at de som skaper mest og har den største effekten på samfunnet tjener mest og jeg er lei av å høre klaging fra Ola Nordmann om hvor ‘flaks’ de har. Hvor ‘heldig’ de er… Slutt å klag. Du er heldig. Du bor i Norge for guds skyld. Du trakk det lengste strået. Og sannsynligheten for at du skulle havne akkurt her er ekstremt liten.

For meg virker det riktig. Det er riktig fordi alle har de samme mulighetene idag. Jeg bryr meg ikke om du bor på gata. Informasjon er gratis og i dag er det ingenting som har større verdi en kunnskap. Alle må ta ansvar for sin egen kunnskap. Jeg sier ikke at dette er tilfellet alle plasser i verden, men i Norge er ALLE, absolutt ALLE i en posisjon med en unik mulighet til å utgjøre en forskjell.

Advertisement

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *